Sosiolingvistikk

Språkvitskap + sosiologi = Sosiolingvistikk

Sosiolingvistikk tar for seg forholdet mellom språk og samfunn og ser på språket som sosialt fenomen. Voks fram som eige forskingsfelt på 1960-talet med William Labov og hans studie av talemålet i New York.

Dei fleste sosiolingvistiske undersøkingar dreier seg om korleis individets og gruppas talespråk påverkas av sosiale omstende. I alt talemål vil vi finne variasjon der kvar enkelt språkbrukar vekslar mellom ulike språkformer, både bevisst og ubevisst, og det er denne variasjonen sosiolingvistane er interessera i. Vi tilpassar språket etter kven vi pratar med, etter formalitet og kva for situasjon vi er. Undersøkingar viser faktisk at folk som ofte snakkar med kvarande har ein tendens til å bli meir like i språkbruk generelt. (Sjekkeland, M. 2010, Dialektlandet).

Variasjonar i talemålet kan studerast ut i frå ulike utgangspunkt:

-          Det geografiske/geolektiske: dialektologi, studiet av geografiske språkforskjellar

-          Det sosiolektiske: forskjellar i talemål ut i frå sosial plassering

-          Det kronolektiske: forskjellar mellom generasjonar sitt talemål

-          Det sexolektiske: forskjellar mellom kjønn

Ein kan også dele inn sosiolingvistikk på makro- og mikro nivå. Når ein fokuserer på talemålet hjå ei gruppe menneske snakkar ein om makro-sosiolingsvistikk, medan mikro-sosiolingvistikk går meir på samtaler ansikt til ansikt.